I gårsdagens VG kritiserer Frederic Hauge at Regjeringen varsler satsing på sykkelveier i Klimameldingen. Dette er lite effektiv klimapolitikk, ifølge Hauge. Men økt sykling er god klimapolitikk.

En god klimpolitikk gir både reduserte utslipp av klimagasser og andre fordeler for samfunnet. Satsing på sykkel er et slikt tiltak. Sykling gir reduserte utslipp, lavere lokale miljøutslipp og bedre folkehelse. Tre fordeler på en gang. Det er flere slike forslag i Klimameldingen. For eksempel er den foreslåtte teknologisatsingen for norsk industri både god klimapolitikk og god næringspolitikk.

Nesten 60 prosent av alle daglige reiser er på under 5 km. Til slike reiser kan sykkel ofte være et alternativ. Elbiler brukes også oftest til korte reiser. Elbiler er miljøbevegelsen og Frederic Hauge veldig for. Elbiler er bra, men når man tar hensyn til produksjonen av kraft, er neppe utslippene null, slik de er ved sykling. Så om man er for elbiler som klimatiltak, bør man ikke raljere over sykling.

Økt andel sykling handler mye om å endre vaner. Slikt er alltid vanskelig å tallfeste. Men vi vet at det krever systematisk og langsiktig innsats i den enkelte kommunen. Trondheim har ført en bevisst politikk og lykkes. Andelen sykkelreiser er der oppe i 8 prosent.

Grove anslag indikerer at om andelen daglige reiser på sykkel dobles på landsbasis (fra dagens 4 prosent til 8 prosent), reduseres utslippene med ca 140 000 tonn årlig. I tillegg kommer de positive virkningene for helse og lokalmiljø. Transportøkonomisk institutt har anslått at dersom 100 000 flere personer sykler til jobben, blir besparelsen for samfunnet om lag 3 milliarder kroner årlig. Det er ingen liten samfunnsgevinst.

Ser man utelukkende på reduserte utslipp per krone, kommer neppe sykkel på førsteplass. Det er liten tvil om at det viktigste og mest kostnadseffektive klimatiltaket Norge driver, er vår innsats for å stoppe den globale avskogingen. Vår innsats på 3 milliarder kroner vil kunne kutte opp mot 100 millioner tonn CO2 årlig. Det er nesten det dobbelte av de samlede norske utslippene.

På en god andreplass kommer nok våre kjøp av klimakvoter i uland, såkalte CDMer. De går stort sett til investeringer i fornybar energi i fattige land og bidrar dermed også til fattigdomsreduksjon og en klimavennlig økonomisk vekst.

Men kostnadseffektive klimatiltak er miljøbevegelsen i alminnelighet ikke så opptatt av. Tenker man slikt, blir man kalt sneversynt og ortodoks økonom. Kvotekjøp har miljøbevegelsen også lite sans for. Da kjøper man seg fri.

Kvotekjøp blir også ofte kritisert fordi det blir for abstrakt for folk. Man må ha tiltak som kommer nærmere folks hverdag, hevdes det. Klimapolitikken må oppleves relevant for den enkelte. Ok, så foreslår Regjeringen slike tiltak. Som også gir bedre folkehelse, lavere lokale utslipp og store samfunnsmessige gevinster. Men da er det også galt. Ikke effektivt nok.
Det er ikke lett å finne den røde tråden i Frederic Hauges tanker om klimapolitikk.

Klimameldingen finner du her

Følg meg på @lundkjetil

KrFs leder Knut Arild Hareide og Venstres leder Trine Skei Grande kritiserer statsministeren for å være ”kvotefundamentalist.” Kritikken er skivebom.

Fakta først: Det er ikke riktig at Norge betaler fattige land for å ta kuttene for oss, slik de to hevder. Norge kunne oppfylt Kyotoavtalen uten å kjøpe en eneste ulandsvote (CDM). Vi kjøper ikke slike kvoter fordi vi må. Hvorfor gjør vi det da? Fordi vi ønsker.

Vi ønsker å bidra en klimavennlig økonomisk utvikling i fattige land og framvoksende økonomier. Over 60 prosent av de globale utslippene skjer i slike land, og andelen vokser år for år. Lykkes vi ikke med å få redusert utslippene også i disse landene, kan vi glemme å nå klimamålene.

Vi ønsker å bidra til å utvikle et internasjonalt karbonmarked. Alle større analyser av løsninger på klimaproblemet, peker på et internasjonalt karbonmarked som helt sentralt skal verden lykkes. Med et karbonmarked gjør vi det lønnsomt for internasjonalt næringsliv å kutte utslipp og utvikle ny klimavennlig teknologi. Våre CDM kjøp er en viktig del dagens altfor spede karbonmarked. Lykkes vi ikke med å etablere et internasjonalt karbonmarked, kan vi glemme å nå klimamålene.

Vi ønsker å bidra til bygge tillitt mellom fattige og rike land. Tillit er mangelvare i de internasjonale klimaforhandlingene og er en viktig årsak til at de går så treigt. Mangelen på tillit skyldes blant annet at de tradisjonelt rike landene har vært så lite villige til å bidra til en klimavennlig økonomisk utvikling i uland. Uten tillit får vi ikke på plass en bred avtale. Uten en bred avtale, kan vi glemme å nå klimamålene.

Hareide og Skei Grande kritiserer oss for at vi investerer for mye i klimaprosjekter uland. Men fra de fattige landene selv, er kritikken ofte den motsatte. De kritiserer oss for at vi investerer for lite i slike prosjekter.

De to partilederne er også kritiske til at vi forholder oss til FN regleverket. Vel, vanligvis er Norge svært oppatt av at klimaforhandlingene skal skje nettopp i FN regi. Det er FN som har mandatet og legitimiteten til å forhandle fram en klimaavtale, sier vi. Alternativet er at de store og sterke landene tar seg mer til rette.

CDM-systemet er ikke perfekt. Hadde vi hatt et perfekt karbonmarked, skulle vi brukt det i stedet. Det vil imidlertid gå mange år før vi kommer dit. Kanskje kommer vi aldri dit. Erfaringene fra klimaforhandlingene er at ting tar lang tid. Spørsmålet er hva vi gjør i mellomtiden? Det er de neste tiårene som blir viktige. Skal vi vente på et perfekt system, eller skal vi bruke systemet vi har og samtidig jobbe for å forbedre det? Vi har valgt det siste. Da følger det en del kritikk med på lasset. Deler av den skal vi ta inn over oss. Andre deler er mer lettvint, slik som kritikken fra Hareide og Skei Grande.

Følg meg på twitter: @lundkjetil

Flere har den siste tiden tatt til orde for at vi bør opprette et klimafond for industrien betalt for direkte av oljesektoren. Sist ute er Stein Lier-Hansen i Norsk Industri som skriver at Sigbjørn surrer i klimadebatten. Det angivelige surret skyldes at finansministeren ikke støtter forslaget om et klimafond som sender penger fra petroleumssektoren – utenom statsbudsjettet – og rett til næringslivet. For en finansminister er et slikt standpunkt det motsatte av å surre.

Det er nødvendig å rydde litt i argumentene i debatten om klimafond. Vi må skille mellom Norges ambisjonsnivå i klimapolitikken og måten vi finansierer klimapolitikken på.

Når det gjelder ambisjonsnivå, er antakelig Stein Lier- Hansen og finansministeren enige om ganske mye: Norge skal føre en ambisiøs klimapolitikk, nasjonalt så vel som internasjonalt. Teknologiutvikling er selve nøkkelordet hvis vi skal lykkes med å redusere klimagassutslippene. Og det er meningsløst å føre en norsk klimapolitikk som driver industrien ut av landet og bare flytter utslipp til andre land.

Vårt viktigste virkemiddel i klimapolitikken er å sette en pris på utslipp og dermed gi næringslivet et eget økonomisk motiv for å redusere utslippene og utvikle ny, klimavennlig teknologi. Det meste – og antakelig beste – av teknologi utvikles av næringslivet selv. Men også myndighetene har en rolle å spille i å bidra til teknologiutvikling i næringslivet.

Så langt så godt. Spørsmålet er så hvordan myndighetenes klimainnsats skal finansieres? Her er Lier-Hansen og finansministeren uenige. Lier-Hansens forslag er å føre inntektene fra CO2-avgiften utenom alle prioriteringer og rett til næringslivet. Dermed er det felleskassen – gjennom reduserte inntekter – som i realiteten betaler for klimapolitikken. Prinsippet om ”forurenser betaler” snus på hodet.

Lier-Hansens forslag bryter dessuten tvert med loven om handlingsregelen for bruk av oljeinntekter. Den sier at inntektene fra petroleumssektoren skal gå rett inn i Pensjonsfondet. Avkastningen fra fondet skal så gå inn i felleskassen, og videre til gode formål som skole, sykehus, barnevern, jernbane – og klima.

Denne måten å fase de store petroleumsinntektene inn i norsk økonomi på har tjent oss vel og bidratt til forutsigbarhet og stabilitet i den økonomiske utviklingen. Samtidig sikrer handlingsreglen at ulike gode formål blir underlagt en samlet politisk prioritering. Klimapolitikken blir ikke billigere av at de finansieres direkte fra kontantstrømmen fra sokkelen. Forskjellen er bare at den slipper å konkurrere med andre formål.

Klimasaken er viktig. Men det er et argument for at den bør prioriteres, ikke at den skal unndra seg prioriteringer. I Norge bør vi ikke finansiere myndighetenes innsats på et område ved å ta budsjettmessige snarveier. Den vanskelige statsfinansielle situasjonen flere land nå befinner seg i viser hvor galt det kan gå når man tar snarveier i budsjettpolitikken.

Ingen sektor i Norge er mer tjent med trygghet og forutsigbarhet i den konomiske politikken enn konkurranseutsatt næringsliv, som Lier-Hansen representerer. Ingen sektor vil lide mer om vi gir etter for lettvintheter i budsjetteringen. Dette er finansministeren svært opptatt av. Det er både synd og spesielt at den konkurranseutsatte industriens egen representant ikke synes å se det på samme måte.

Følg meg på twitter: @lundkjetil

Her kommer et innlegg som kanskje er for de spesielt interesserte. Men temaet er viktig. Og beløpene er store.

I forrige uke ble det nemlig slått opp i flere aviser at petroleumsnæringen i Norge blir subsidiert med 25 milliarder kroner årlig. Dette er konklusjonen i en rapport Econ Pöyry har skrevet på oppdrag av organisasjonene Global Subsidies Initiative (GSI) og International Institute for Sustainable
Development (IISD). Problemet er bare at konklusjonen ikke er riktig.

Petroleumsskatten i Norge er basert på at ressursene på norsk kontinentalsokkel tilhører det norske folk. Inntektene skal komme hele det norske samfunnet til gode. Petroleumsnæringen i Norge er derfor underlagt et av de høyeste skattetrykkene i verden. Likevel er norsk sokkel kommersielt attraktiv. Det skyldes blant annet at vi har holdt petroleumsskatten oversiktelig, forutsigbar og stabil over tid.

Siden petroleum er en begrenset naturressurs, har petroleumsnæringen høyere lønnsomhet enn andre næringer. Denne høyere lønnsomheten kalles grunnrente. Den høye norske petroleumsskatten er bygget opp slik at vi i bunnen har det vanlige skattesystemet med skatt på overskudd på 28 prosent. I tillegg har vi en egen grunnrenteskatt på 50 prosent. 78 prosent alt i alt. For hver ekstra hundrelapp oljeselskapene har i overskudd, går 78 kroner til fellesskapet.

Det er viktig at grunnrenteskatten virker nøytralt. Hva betyr det? Nøytralitet betyr at skatten ikke i seg selv skal påvirke hvilke felt som bygges ut og hvilke som ikke bygges ut. Vi ønsker ikke at ulønnsomme felt skal bygges ut. Men heller ikke ønsker vi at skattesystemet skal hindre lønnsomme utbygginger. Når skattesatsen er så høy, er nøytralitet særlig viktig, for da kan selv små avvik motivere til feil beslutninger i selskapene.

Det er her det går galt for Econ Pöyry. De ordningene som Econ Pöyry mener gir store skattesubsidier, er tvert imot forutsetninger for at grunnrenteskatten skal virke nøytralt. Dette gjelder for eksempel ordningen med framføring av underskudd med rente. Denne ordningen er ikke en subsidie, men sikrer at prosjekter med ulik kostnads- og inntjeningsprofiler likebehandles. Tilsvarende sikrer ordningen med utbetaling av skatteverdi av underskudd og refusjon av letekostnader at nye og etablerte selskaper likestilles når nye prosjekter skal vurderes.

Betyr dette at det norske petroleumsskattesystemet er helt uten plett og lyte? Nei, ingen skattesystemer er det. Men det er gjennomgående et veldig godt system som har tjent både det norske samfunnet og næringen vel. Det er trygt faglig forankret og bygger på de samme prinsippene som kraftverksbeskatningen og aksjonærmodellen. Og ordningene som skal sikre at systemet virker nøytralt, er langt på vei i tråd med læreboka.

Følg meg på twitter på @lundkjetil

VG hadde i forrige uke et stort oppslag om dieselbiler som på flere punkter gav et feil inntrykk. Det er fort gjort å bli forvirret av alt som sies og skrives om bilavgifter. Så her er derfor et forsøk på oppklaring. Her er 5 punkter om bilavgifter det kan være ok å vite:

1. De som har kjøpt dieselbiler de siste årene, får ikke økte bilavgifter i 2012.

2. Bilavgiftene blir faktisk redusert med 185 millioner kroner i 2012.
(For de som som vil ha det litt mer detaljert: Vrakpanten økes. Omregistreringsavgiften reduseres. I engangsavgiften gjøres disse endringene: Effektkomponenten (hestekreftene) reduseres, mens C02-komponenten (klima) og NOX-komponenten (lokale utslipp, ny) økes noe. Dette gir større vekt på miljø og mindre på effekt. Den samlede avgiftsletten er på ca 185 millioner kroner. Høyre var i Stortinget enig i alle disse forslagene. Forslaget om å innføre en NOX-komponent ble støttet av alle partiene på Stortinget, også Frp.)

3. Drivstoffavgiftene økes ikke i 2012.
(Drivstoffavgiftene for vanlig diesel og bensin har faktisk ikke økt på flere år. Ja da, jeg vet, man får et annet inntrykk når politikere fra FrP snakker om avgiftene på bil og drivstoff. Men ingen avgiftsøkninger på drivstoff altså. De høye drivstoffprisene nå skyldes den høye oljeprisen.)

4. Regjeringen har ikke foreslått kjøreforbud for dieselbiler.
Av og til skapes et inntrykk av at Regjeringen har fremmet forslag om kjøreforbud, men det er altså feil.

5. I 2012 gis det nye avgiftslettelser til biler som har både lave utslipp av CO2 og NOX.
Dette er typisk lavutslippsbiler, slik som ladbare hybrider. På dette området skjer det nå mye spennende. Stadig nye og bedre modeller. I Norge har slike biler lave avgifter, og derfor kommer de også raskt hit. Det er bra, slik skal det være. I tillegg er rammevilkårene for elbiler i Norge antakelig verdens beste.

Håper dette var oppklarende.

Til de som vil lese litt mer:
En mer detaljert og presis beskrivelse av endringene i bilavgiftene i 2012, finner du på Finansdepartementets hjemmeside her.

Da Statsbudsjettet for 2012 ble lagt fram i oktober i fjor, fikk Regjeringen skryt av NAF både for selve forslaget, men også for å ha lyttet. Les NAFs uttalelse om at Bilavgiftene er på rett vei.

Følg meg på twitter @lundkjetil

Det har vært mange spekulasjoner rundt endringer i bilavgiftene i det siste, blant annet at dieselavgiften skal øke. Det stemmer ikke. Vi foreslår ikke økninger i drivstoffavgiftene. Det blir dermed ingen økte avgifter for de som har kjøpt bil de siste årene. Tvert om legger vi nå til rette for mer forutsigbarhet for bileiere.

Siden 2007 har Regjeringen lagt vekt på CO2-utslipp i engangsavgiften, som er den avgiften du betaler når du kjøper ny bil. Regjeringens politikk har bidratt til nedgangen i CO2-utslippene fra nye personbiler på hele 24 prosent på fem år. I budsjettet for 2012 foreslår vi å gjøre biler med lave CO2-utslipp enda billigere , særlig gjelder dette ladbare hybridbiler som kommer på markedet neste år.

Bilbruk gir også utslipp av NOX og partikler, noe som medfører lokale miljø- og helseproblemer. Dette problemet er størst i byene. Problemer som varierer sterkt lokalt, løses best med lokale virkemidler, som for eksempel køprising. Men for å stimulere til kjøp av biler med lave lokale utslipp foreslår Regjeringen å innføre en egen NOX-komponent i engangsavgiften. Gjennomgående vil denne komponenten slå sterkere ut for dieselbiler enn for bensinbiler.

Engangsavgiften vil dermed bestå av fire komponenter: CO2, NOX, vekt og effekt. Regjeringen foreslår å redusere betydningen av motoreffekt. Dermed blir det mindre lønnsomt å trimme bilen ulovlig. Alt i alt anslår vi at inntektene fra engangsavgiften blir på omtrent samme nivå som før, men den målrettes ytterligere mot miljøutslipp.

I tillegg foreslår Regjeringen å redusere omregistreringsavgiften med 185 millioner kroner. Avgiften reduseres mest for typiske næringskjøretøy, gjennomsnittlig om lag 20 prosent.

Veibruksavgiftene på drivstoff setter en pris på kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy og veislitasje. Alle biler, også de miljøvennlige, bidrar til slike utgifter, men i dag betaler ikke alle drivstofftyper veibruksavgift. Regjeringen ønsker å bidra til større forutsigbarhet på dette området, og varsler derfor at innen 2020 skal alle drivstoff ilegges veibruksavgifter etter energiinnholdet i drivstoffet.

I 2015 skal unntakene fra veibruksavgiften evalueres. Regjeringen har ikke planer om å gjøre endringer i veibruksavgiftene for alternative drivstoff før denne evalueringen. Regjeringen har heller ikke nå konkrete planer om å endre rammebetingelsene for elbiler. Helheten i rammebetingelsene for elbiler må imidlertid vurderes i årene framover på bakgrunn av utviklingen i salget av slike kjøretøy.

I en artikkel i dagens Aftenposten skapes det inntrykk av at Regjeringen har planer om snart å endre rammebetingelsene for elbiler og “kaste dem ut av kollektivfeltet”. Det er feil. Rett og slett feil. Se egen nettsak her. Og her.

Det jeg har sagt om saken, er det samme som miljøbevegelsen selv sier, nemlig at det er naturlig at regelverket vurderes når antallet elbiler på norske veier blir veldig høyt.

Altså, gjentar, ingen konkrete planer om å endre på rammevilkårene for elbiler. Det var dagens oppklaring.

Dette kan virke som et innlegg om tall og statistikk, men det handler først og fremst om edruelighet og tillit.

Klimaforsker Helge Drange kritiserer i Dagens Næringsliv og i Stavanger Aftenblad olje- og energiminister Ola Borten Moes utsagn om energipolitikk. I Aftenbladet sier Drange at Borten Moe tar ”faktuelt feil” i sine utsagn. Selv hevder Drange i DN at Norge bidrar med 2 pst. av verdens utslipp av klimagasser. Mens vi etter all statistikk bidrar med 0,1 pst. Verdens utslipp er grovt regnet 50 milliarder tonn per år, Norges utslipp er vel 50 millioner tonn. 1 promille. En tjuendedel av hva Drange hevder. ”Faktuelt feil” er et nærliggende begrep.

Men Drange regner ikke feil. Han bare setter opp tallene på en pussig måte, slik at resultatet blir mer politisk kraftfullt. Og det er nettopp det som er problemet.

Drange skriver i DN at ”Norge bidrar med rundt to
prosent av de globale CO2-utslippene når en inkluderer vår eksport av olje og gass. “Dette er mye for et land med under én promille av verdens befolkning”, legger han til. Men det er altså ikke slik man regner utslipp i det internasjonale klimaregnskapet. Det vet Drange godt. Man regner utslipp i det landet det skjer, ikke der petroleumen eller kullet eller bilen produseres. (Hadde man anvendt Dranges metode, hadde det for øvrig gitt noen interessante utslag: For eksempel hadde nok USA, Japan, og de store vesteuropeiske landene, alle store importører av petroleum, fått langt hyggeligere utslippstall. Flere sørlige land hadde derimot fått et langt tyngre klimaansvar å bære. Jeg tviler nok derfor på om miljøbevegelsen ville synes at Dranges måte å regne på – sånn generelt – er særlig god. Men kanskje med unntak for Norge.)

Hvorfor er dette noe å henge seg opp i? Fordi det handler om edruelighet og tillit. Klimaforskning er så komplisert at de fleste av oss har ingen mulighet for å vurdere hva som stemmer og hva som ikke stemmer. Hva som er god eller dårlig forskning. Vi er prisgitt Helge Drange og hans kollegaers vurderinger, vi har få muligheter til å sjekke fakta selv.

Viktige politiske beslutninger, med konsekvenser for næringer, bosetning, arbeidsplasser blir tatt på bakgrunn av klimaforskernes vurderinger. Vi trenger derfor å vite at Helge Drange og hans kollegaer presenterer sitt budskap så edruelig og upolitisk som mulig.

Klimaforskningen er dessverre kraftig politisert allerede. I USA ser vi at høyresiden bruker feil og ”skandaler” i klimaforskningen for alt det er verdt (og enda mer til). Her hjemme har vi utsagnene til Sylvi Listhaug og andre Frpere å stri med. Når denne debatten allerede er så politisert, er det særlig viktig at klimaforskerne ikke setter sammen tall på pussige måter for å lage politisk retorikk, men at de tvertimot gjør sitt for å holde debatten saklig og edruelig.

Jeg har vært i Tokyo noen dager. Hovedgrunnen er at vi har hatt møte i gruppen som skal foreslå struktur og oppsett for det Grønne klimafondet som ble besluttet opprettet på klimakonferansen i Cancun, Mexico i fjor. Jeg leder dette arbeidet sammen med Mexicos finansminister Ernesto Cordero og Sør Afrikas planleggingsminister Trevor Manuel.

Vi har sittet i to lange dager og diskutert – i 35 graders hete uten aircondition. I Japan sparer man nå kraftig på strømmen siden flere atomkraftverk er tatt ut av drift etter tsunamien. Vanligvis er man jo svært formelle her, med dress og slips. Men nå i sommer har man latt alt det fare, kastet slipset og knappet opp både en og to skjorteknapper.
Om det har hatt noe med saken å gjøre, vet jeg ikke, men vi har hatt et framgangsrikt møte. Forhåpentligvis klarer vi å legge fram et godt forslag om Grønt klimafond til klimakonferansen i Durban i desember.

Men de sterkeste inntrykkene kom i går. Da beøkte vi de tsunamirammede områdene lenger nord. Store områder der det før var landsbyer og byer, er nå bare en gjørmekledd slette. Her og der står det kanskje igjen skjelettet av en bygning, men stort sett er alt er borte. Og så er det helt stilt, så stilt at du kan høre stillheten.

Vi stoppet ved et slikt skjelett av en bygning, du kunne se at det hadde vært en barneskole der. Den store klokka som før ringte inn og ut til friminutt, hang fremdeles igjen på veggen. Ved den skolen hadde 700 mennesker, mange av dem elever, blitt reddet ved å komme seg opp på taket. De som hadde undervisning i første etasje da det skjedde, hadde bare blitt feid bort. Det samme med de elevene som hadde kort dag den dagen og de som alt hadde gått hjem. De på taket ble til slutt reddet av helikoptere, etter å ha sittet og sett mengder av døde mennesker og biler og hus drive forbi.

20 – 25 000 mennesker er antakelig omkommet i tsunamien. 20 000 fiskebåter er borte.

Jeg møtte også lederne for de regionale og lokale myndighetene for å snakke om hvordan vi kan bistå Japan i gjenoppbyggingsarbeidet etter katastrofen, kanskje særlig innenfor områder som fiskerier, kystutvikling og fornybar energi. Det var også sterkt å møte disse lokale lederne. Du blir slått av den verdigheten og styrken de bærer dette med. Og ikke minst hvor besluttet de er på at de skal komme seg på fote igjen etter tragedien. Det gjør at man, tross alt, drar herfra med en optimisme.

Det viktigste vi kan gjøre for industrien vår er å holde orden i norsk økonomi. I dagens situasjon betyr det å holde igjen på den samlede offentlige pengebruken. Der svikter FrP med sin populisme og krav om mer penger til alle formål. Derfor er Frps politikk også dårlig næringspolitikk

For et par dager siden var jeg på næringssamråd i Sauda. Det ble en interessant og lærerik dag sammen med ordfører, fagforening, bedriftsledelse. Gode samtaler om sammenhengene mellom næringspolitikk, klimapolitikk, energipolitikk. Sammenhengene her er kompliserte, og de politiske avveiningene er vanskelige.

Industrien i Sauda, ja i store deler av Norge, går nå godt. Det skal vi glede oss over. Vår industri er blant de mest utslippsvennlige og energieffektive i verden. Det skal vi være stolte over. Vi bør legge til rette for fortsatt vekst og utvikling for industrien i landet vårt. Vår ambisiøse klimapolitikk bør derfor ikke utformes slik at utslippene bare flyttes til andre land. En slik utvikling vil ingen være tjent med. Verken næringslivet eller klimaet.

Men det aller viktigste vi politisk kan gjøre for en god utvikling i industrien er å holde orden i norsk økonomi. I dagens situasjon betyr det å begrense den samlede offentlige pengebruken, slik at vi unngår press på kronekurs og særnorske renteøkninger, noe som vil ramme konkuranseutsatt næringsliv hardt. Der svikter FrP med sin populisme og krav om mer penger til alle formål.

Økt kronekurs vil ramme industrien mye sterkere negativt enn en avgiftslette her og der vil hjelpe. Frps politikk er heller ikke god næringspolitikk.

Det viktigste vi kan gjøre for industrien vår er å holde orden i norsk økonomi. I dagens situasjon betyr det å holde igjen på den samlede offentlige pengebruken. Der svikter FrP med sin populisme og krav om mer penger til alle formål. Derfor er Frps politikk også dårlig næringspolitikk

For et par dager siden var jeg på næringssamråd i Sauda. Det ble en interessant og lærerik dag sammen med ordfører, fagforening, bedriftsledelse. Gode samtaler om sammenhengene mellom næringspolitikk, klimapolitikk, energipolitikk. Sammenhengene her er kompliserte, og de politiske avveiningene er vanskelige.

Industrien i Sauda, ja i store deler av Norge, går nå godt. Det skal vi glede oss over. Vår industri er blant de mest utslippsvennlige og energieffektive i verden. Det skal vi være stolte over. Vi bør legge til rette for fortsatt vekst og utvikling for industrien i landet vårt. Vår ambisiøse klimapolitikk bør derfor ikke utformes slik at utslippene bare flyttes til andre land. En slik utvikling vil ingen være tjent med. Verken næringslivet eller klimaet.

Men det aller viktigste vi politisk kan gjøre for en god utvikling i industrien er å holde orden i norsk økonomi. I dagens situasjon betyr det å begrense den samlede offentlige pengebruken, slik at vi unngår press på kronekurs og særnorske renteøkninger, noe som vil ramme konkuranseutsatt næringsliv hardt. Der svikter FrP med sin populisme og krav om mer penger til alle formål.

Økt kronekurs vil ramme industrien mye sterkere negativt enn en avgiftslette her og der vil hjelpe. Frps politikk er heller ikke god næringspolitikk.

Det viktigste vi kan gjøre for industrien vår er å holde orden i norsk økonomi. I dagens situasjon betyr det å holde igjen på den samlede offentlige pengebruken. Der svikter FrP med sin populisme og krav om mer penger til alle formål. Derfor er Frps politikk også dårlig næringspolitikk

For et par dager siden var jeg på næringssamråd i Sauda. Det ble en interessant og lærerik dag sammen med ordfører, fagforening, bedriftsledelse. Gode samtaler om sammenhengene mellom næringspolitikk, klimapolitikk, energipolitikk. Sammenhengene her er kompliserte, og de politiske avveiningene er vanskelige.

Industrien i Sauda, ja i store deler av Norge, går nå godt. Det skal vi glede oss over. Vår industri er blant de mest utslippsvennlige og energieffektive i verden. Det skal vi være stolte over. Vi bør legge til rette for fortsatt vekst og utvikling for industrien i landet vårt. Vår ambisiøse klimapolitikk bør derfor ikke utformes slik at utslippene bare flyttes til andre land. En slik utvikling vil ingen være tjent med. Verken næringslivet eller klimaet.

Men det aller viktigste vi politisk kan gjøre for en god utvikling i industrien er å holde orden i norsk økonomi. I dagens situasjon betyr det å begrense den samlede offentlige pengebruken, slik at vi unngår press på kronekurs og særnorske renteøkninger, noe som vil ramme konkuranseutsatt næringsliv hardt. Der svikter FrP med sin populisme og krav om mer penger til alle formål.

Økt kronekurs vil ramme industrien mye sterkere negativt enn en avgiftslette her og der vil hjelpe. Frps politikk er heller ikke god næringspolitikk.