Jeg er ikke enig med Kjetil Lund. Problemet er at vi er dobbeltmoralske, idet vi nekter å erkjenne at vår olje-og gassproduksjon er negativ for miljøet.

Vi trenger et paradigmeskifte

Den kjente 1700-tallsfilosofen Baruch Spinoza mente at det å forstå noe, forutsetter at du tror det er sant. Nyere psykologisk tenkning og forskning bekrefter dette synet. Dette forholdet har interessante implikasjoner, for eksempel at når folk ikke forstår alvoret i dagens miljøproblemer, så skyldes det at man ikke tror de opplysningene man sitter inne med er sanne. Grunnen til dette må igjen være at man ikke har de kunnskapene som trengs for å ta problemet på alvor. (Sett i lys av dette, er det interessant å observere at en avis som Hamar Arbeiderblad gjerne tar inn debattinnlegg med mer eller mindre løse påstander om temaet, samtidig som de ikke vil ta inn artikler med ren faktainformasjon.) En annen interessant implikasjon er at dine verdier og hva du tror på, henger sammen med dine kunnskaper, da troen og verdiene bygger på hvordan du forstår ting. Dette gjelder selv om denne forståelsen skulle ha lite med en objektiv virkelighet å gjøre.

Saken er imidlertid mer innviklet enn som så. Psykologene vet nå at mesteparten av våre handlinger og reaksjonsmønstre styres av underbevisstheten. Det er bare noen få prosent av hjerneaktiviteten som kommer opp i bevisstheten. Dette forholdet forklarer hvorfor vi kan gå rundt med en bestemt holdning over tid, men ganske brått skifte standpunkt. Da ligger det en underbevisst, og ofte svært, langvarig tankeprosess bak. Den sveitiske biologen og pedagogen Jean Piaget kalte denne prosessen for assimilasjon og akkomodasjon. Du samler informasjon (assimilerer – tar opp i deg) over lang tid, og plutselig får du en aha-opplevelse som får deg til forstå ting på en ny måte (akkomodasjonen, dvs. tilpasning). Men dersom dine ideer skal være rasjonelle, bør de bygge på kunnskap, og det er jo slett ikke alltid tilfelle. Vi mennesker er flinke til å bedrive ønsketenkning, til å forvrenge ting ut fra sjølinteresse, la oss styre av gruppelojalitet (typisk innen politikk), eller rett og slett til å lure oss selv.

Et annet velkjent fenomen, er at når man vet lite om en ting, er man ofte skråsikker på at man har rett, eller at man vet alt om vedkommende fenomen. Dette er det meget lett å finne eksempler på blant studenter, journalister og politikere. (Og hos oss andre mennesker, men det er mindre farlig om folk overforenkler ting når de banner foran TV-en, enn om det er snakk om avisredaktører eller aktive politikere.) De som vet mye om en ting, slik som vitenskapsfolk, er som oftest svært ydmyke. De innser at det alltid er andre som vet mer enn dem om alt annet enn der de har sin spesielle spisskompetanse. De er derfor alltid forsiktige med hva de sier og hvordan de uttrykker seg. Det er de kunnskapsløse som er skråsikre. Derfor er det all mulig grunn til å være skeptisk når politikere snakker ”så folk forstår det”, mens man bør lytte til de som uttrykker seg mer omstendelig og forsiktig, som kan nøle litt, og som gjerne tar litt forbehold.

De aspektene ved vår psykologi som er nevnt over, forklarer hvorfor vi ikke makter å ta miljøtruslene på alvor. Når forskere advarer oss mot framtidige katastrofer, overser vi det, eller det nevnes i en ørliten sidekommentar i en avis. Enkelte kjente politikere gir bastant uttrykk for at de ikke tror på problematikken overhodet, og de aller mest kunnskapsløse av dem påstår at klimaforskningen bare er kvasiforskning, laget for at forskerne vil skaffe seg penger å leve av.

Et større system av tro på hvordan verden fungerer og ter seg, kalles et paradigme. Disse paradigmene ses på som selvfølgelige og uforanderlige, og vi har gjerne ingen bevisste forestillinger om at det er mulig å tenke annerledes. Men av og til bygges det opp kunnskap, som over lengre tid fører til at vi tenker annerledes; vi får et paradigmeskifte. Jeg tror at en god framtid for Homo Sapiens er avhengig av at vi får et paradigmeskifte når det gjelder vår oppfatning om miljøspørsmål, økonomisk vekst og livsførsel, og jeg tror det kommer. Dessverre er jeg redd for at det kommer for sent.

dobbelmoral er ille,men når den i tillegg er tuftet på kunnskapsløshet er den dobbelt ille.
et eksempel er å drifte plattformer i Barentshavet(Skrugard) med elektrisitet fra brunkull i Tyskland
istf. å drifte dem på energireservoarene de er forankret til

for å redde verden fra klimakatastrofe

det kan virke som om norsk energipolitik pt. styres av fjortisene i Natur og Ungdom

ps: jeg tilhører ikke og ønsker ikke å assosieres med heiagjengen
til Israel og USA. (jødeloby/tee-party/rednecks – axis of evel)

b

Ein ting dei utsleppa som noregs olje produksjon har under produksjonen den blir registrert som Norsk, og at forbruker landa må stå for dei utsleppa det er greit.

Men kva Hydro og Statoil, der Norske stat står for omlag 50% eigarskap i begge, kor passe dei inn i denne såkalla miljø profilen, at Hydro etablere seg med gass drevet Aluminiumsverk, utan Co2 avgifter i utlandet. Eller Statoil si oljesand etablering i Canada med gigant utslepp av Co2 !?.

Hadde denne regjeringa vert så miljøbevist som dei påstår, så ville dei tatt grep og stoppa slike satsingar for lenge sida, slikt bør ikkje eit “Miljø” land som Noreg vera seg bekjent av !